Huset vårt!

Nå er det vel kanskje på tide å vise noen bilder av hvordan huset vårt ser ut! Det er vel strengt tatt ikke vårt hus, men vi leier i hvert fall dette huset i år...

Basseng & uteområde

Utegrill med palme gjennom taket

Benjamin er sjef på vaskerommet

Vaskerom & lager

Sitrontre må man ha

Stue & kjøkken

Oversiktsbilde fra takterrassen 

Tabarca

Benjamin ankommer øya (øverst mot høyre i lyseblå t-skjorte)

Forrige helg reiste lærerne på DNSR på en pedagogisk "bli-kjent-tur" til Tabarca. Øya er den største bebodde øya i Valencia-regionen med sine ca 90 fastboende. Turistbåtene kjører soltørste turister fra Santa Pola hver dag. Turen tar ca 30 minutter. Etter litt bading, sangtekst-skriving, bading, MOT-leker og enda litt mer bading, var det tid for middag. Senere på kvelden var det skravling og hygge ved stranda! Veldig hyggelig!!! Neste dag reiste de fleste hjem. Men vi ble over til søndag etter som Benjamin, mor og far kom dit. Der ble det litt mer tid til å utforske øya. Øya blir forresten kalt "sjørover-øya". Bildene sier vel litt om hvor flott det er der ute...

Stranden ved Tabarca. 

Inngangsporten til Tabarca. 

Christine får endelig betalt...

Det var ikke all verden man kunne kjøpe der ute. Restaurantene var i klart flertall. Men Christine fant likevel noe som var interessant. Utfordringen ble å betale. Det finnes jo ikke minibanker der ute. Løsningen ble en kortterminal. Men det ble enklere sagt enn gjort. Dekningen var så som så. Etter at innehaveren hadde prøvd å finne en satelitt i nærheten, uten hell, hadde hun ikke annen mulighet enn å ta med hele bankterminalen ut mot kaia. Der var det heldigvis litt dekning slik at Christine fikk betalt. Bildet sier sitt...

Mia og Benjamin på vei til kaia. 

Vår kollega Hanne hadde også bestemt seg for å bli over fra lørdag til søndag. Så på samme båt som Benjamin kom Mia og Simon. Mia er 6 år og har akkurat begynt på skolen. Benjamin har selvfølgelig blitt veldig glad i Mia. På bildet ser vi Mia ta godt vare på Benjamin. 

Mor og sønn på tur. 

Benjamin beundrer utsikten

Oversiktsbilde

Takk for turen!

Tabarca

En liten nybegynnerfeil, del 2

I morgen er det 8 uker siden det skjedde. På torsdag ble jeg erklært "frisk" av legen. Dersom vi ser bort fra ekstremsport og kontaktidrett så kan jeg gjøre stort sett det jeg vil. Det betyr at jeg kan løpe igjen! JIPPI!!!

Håper det ikke er lenge til jeg kan stå her igjen...

Jeg må selvfølgelig ta det litt med ro i to-tre uker til, men jeg kan i hvert fall løpe igjen. Har akkurat gjennomført min første løpetur nå i kveld. Utrolig godt! Ikke akkurat "merke-i-Birken-tempo", men likevel. Klarte vel ca 30 min. i 30 graders varme. Heldigvis noen uker igjen til løpet. Må si at denne sommeren her har vært veldig kjip rent treningsmessig, men en langvarig skade er vel noe de fleste må gjennom. Jeg håper det blir en god stund til neste gang... Å dra til et privatsykehus i Spania uten at alle papirene er i orden er ikke billig. Heldigvis var det en ortoped på Gjøvik sykehus som hadde anledning til å se på bildene jeg sendte på mail. Takk!!! Og til deg Lisbeth S; nå trenger du ikke å ha dårlig samvittighet lenger. Jeg er i ganske så fin form skal du vite....

!Mucho calor! - Det er varmt!!

Som vestlendinger er det aldri lov å klage på for pent vær. Og er det regnvær så skal man liksom like seg, føle seg hjemme. Det er i hvert fall det en blir fortalt av andre. Men vi tar sjansen likevel. Ikke å klage, men å fortelle litt om at det å være i "syden" på ferie ikke er det samme som å bo her. Alle daglige gjøremål skal fortsatt gjøres selv om gradestokken kryper opp mot 40. Har du for eksempel gjort klart et klasserom til skolestart i 35+? Eller forsøkt å finne igjen bilen på kjøpesenteret blant tusenvis av andre biler midt i "Siestaen?"

Det kan bli litt småamper stemning når alle tre skal ut /inn i bilen som står ferdig overopphetet ute i gata. Benjamin er allerede bra småsvett, og det renner allerede nedover ryggen og lår, under shortsen eller kjolen på far og mor. Den kalde luften kommer jo etter hvert i bilen, men først må man styre bilen med to fingre for ikke å brenne av seg resten av hånden. Etter en lang og rimelig varm dag på jobben skal alle ut av den nå kjølige bilen og inn i butikken i håp om å komme hjemom før melken og snickers-isen har surnet eller smeltet. Men ettermiddags- og helgebonusen er suveren og overgår småampre og svette øyeblikk resten av uka. Joggeturer før eller  etter solnedgang, eget svømmebasseng og et enormt utvalg av lekre sandstrender kan få hvem som helst til å tenke mer over at livet er godt og at tiden i uka og i helger må nytes.

En liten nybegynnerfeil...

Kragebeinsbrudd er vondt. Og ubehagelig. Det erfarte jeg på sykkeltur med Morten mandag 27.juni. Når du reiser deg opp på sykkelen og "hågger" inn frembremsa mens den andre hånda ikke er helt med, ja, da går det ofte rett vest. 3 dager før vi skulle flytte ut av huset klarte jeg å ødelegge kragebeinet. Egentlig så kunne det vel ikke kommet på et mer upassende tidspunkt. Jeg havnet på sykehus og ble sykmeldt til 31.juli. I dag venter jeg fortsatt på beskjeden om at alt skal være i orden. Derfor må jeg på ny røntgenundersøkelse her i Spania på torsdag. Det bare må gå bra... Jeg har nå klart å holde ut i 7 uker uten trening. Det har aldri skjedd før, og jeg håper det aldri skjer igjen. Sykkel-Birken blir det selvfølgelig ikke noe av. Men jeg har allerede bestilt tur hjem til løpe-Birken i september. Det gjorde jeg før 27.juni! Håper det lar seg gjennomføre. Mange har sagt at et ribbeinsbrudd er vondere enn et kragebeinsbrudd. Der er jeg ikke enig. Jeg har både bristet og brekt ribbein, men jeg må si at et kragebeinsbrudd er vondere.
Hva får man egentlig gjort når man er sykmeldt? Egentlig ganske lite. Å rotere skuldra i 8-tall noen ganger om dagen mens kroppen henger skrått fremover er ikke trening for meg. Det er utrolig kjipt at dette skulle skje rett før vi skal begynne i den nye jobben i Spania. Nå begynner vi med planleggingsdager på mandag. Elevene begynner i neste uke. Jeg skal bl.a. ha gym på videregående. Motivasjonen min er bra. Men kroppen er ikke helt bra enda. Får bare håpe det ordner seg. Snart...

Barnehage

Ganske tøff før han vet at mamma og pappa har tenkt å forlate han her inne om ikke så lenge.
Denne uka har vært spesiell og litt tøff for både oss voksne og for Benjamin. Om ikke så lenge skal Christine og jeg begynne på jobb. Dagene på Den Norske Skolen er lange, og vi har nok ikke muligheter for å "stikke fra" tidligere på samme måte som tidligere. Prosessen med å finne barnehage her i Spania har vært lang og helt klart det største tankekorset da vi takket ja til jobbtilbudet her nede. Men nå har vi altså startet innkjøringen i barnehagen. Vi må kjøre i 20 min. for å komme til barnehagen "Arca de Noe" (Noahs ark). Barnehagen har et annerledes uteområde enn det vi er vant til hjemme. Ja, det meste er vel egentlig annerledes. Det er varmt, og uteområdet er mer som en bakgård. Det er ikke store husker og rutsjebaner, men det er likevel masse liv og latter, og mange susser og klemmer som deles ut til de små. Benjamin er foreløbig i fasen hvor han hyler og ligger i fosterstilling når vi går fra han, men Mercedes (barnehagetanten) forsikrer oss om at det går seg til i løpet av dagen med noen tilbakefall underveis. I dag var han såpass lenge at han fikk spise "comida", et varmt lunsjmåltid, og i morgen skal han prøve seg på siesta på madrasser sammen med alle barna fra klokka 14-16. 

VI HAR ANKOMMET SPANIA!

Benjamin koser seg på flyet ned til Spania. Det er deilig når det er ledige seter;)

Ja, nå har alle sammen kommet til Spania. Jeg kom frem lørdag 30.juli. Jeg og Øivind Stengrundet reiste fra Oslo onsdag 27.juli. Vi tok Stena Line til Frederikshavn. Derfra gikk turen gjennom Danmark (Aalborg, Århus) og Tyskland (Bremen, Köln, Blankenheim og Euskirchen). Der hadde vi vår første overnatting. Dag 2 gikk videre til Luxembourg (det tok ikke lang tid, 25 minutter eller noe?) Så var vi inne i Frankrike. Der passerte vi bl.a. Metz, Nancy og Lyon. Dagen endte i Montpellier. Neste dag droppet vi frokost for å komme tidlig i gang. 0640 var vi på veien. Alene? Not. Ikke før vi hadde fått bilen på motorveien så var det kø. Hvor skulle egentlig alle sammen så tidlig på en lørdag? Perpignan ble siste stopp i Frankrike. Så var det Barcelona-Valencia-Alicante-Rojales. 2850 km i bil var unnagjort. Alt gikk egentlig smertefritt. Et lite skår i gleden var en fartsbot. Ikke alle kan si at de har fått fartsbot på A1 i Tyskland. Men det klarte vi (eller Øivind...) Det skal sies at det ikke var i 150 km/h, men i en 70-sone pga veiarbeid! Lørdagskvelden ble feiret med en kald øl i et varmt basseng!!! Tusen takk for en innholdsrik, kunnskapsrik og hyggelig tur Stengrundet! Kø og saktegående kø blir aldri det samme!!!
Christine og Benjamin kom søndag kveld. De hadde en flott flytur fra Bergen-Murcia.